Jakten

Fangst av vågehval er en slags snikjakt. Det hele foregår i et rolig tempo. Hvalfangerne venter på at hvalen skal komme på skuddhold, eller manøvrerer båten mot det stedet hvor den ventes å komme til overflaten neste gang.

Skifter hvalen kurs, siger båten etter. Det brukes ikke sonar eller lignende instrumenter, da dette skremmer hvalen. Det skal et trenet øye til for å oppdage vågehvalen. Norge hele tiden vært en drivkraft og foregangsland for å utvikle fangst- og avlivingsmetodene. Resultatene viser at de metodene som brukes i den norske vågehvalfangsten i dag er langt bedre enn de metodene som brukes i annen storviltjakt.

De fleste dyrene vil normalt vil miste bevisstheten eller dø momentant. Vel 10 prosent av dyrene overlever imidlertid det første skuddet og må avlives med omskudd eller med rifleskudd mot hjernen. Det arbeides hele tiden med å redusere denne prosenten. Resultatene innebærer en klar forbedring fra fangsten med kaldharpun, der det var under 20 prosent av dyrene som døde raskt.

Se også videoen over for mer om dette temaet.

Historikk

Vågehvalfangsten langs norskekysten er eldgammel. Hvalfangsten er nevnt i skriftlige kilder allerede på 800-tallet, og fangst av vågehval med harpuner var vanlig på 1200-tallet.

En helt spesiell form for vågehvalfangst, som ikke synes å være beskrevet fra andre kanter av verden, foregikk enkelte steder på Vestlandet. Der ble vågehval stengt inne i våger (viker) og drept ved hjelp av bakterieinfiserte piler. Denne fangsten foregikk helt fram til vårt århundre.

Motoriseringen av fiskeflåten på 1920-tallet ga støtet til den moderne vågehvalfangsten. Da ble små fiskebåter rigget med harpunkanon i baugen. Etter hvert rigget en også til utstyr slik at hvalen kunne trekkes inn på tvers av dekket og deles opp der. Kjøtt og spekk ble lagret på is i lasterommet.

Det ble innført krav til konsesjon i 1938, og på 50-tallet ble det innført andre restriksjoner, som maksimumsfangst per båt etc. Det kom også bestemmelser om at lisenshaverne skulle være fiskere som eide båtene, og selv deltok i fangsten. I 1976 ble det innført årlige maksimalkvoter.

Fram til 1984 ble det brukt harpuner uten sprengstoff (kaldharpun) i vågehvalfangsten. Men fra 1984 ble det innført sprengharpuner med pentritt. Disse var utviklet etter initiativ av norske myndigheter. Samtidig ble kaldharpunen forbudt. I årene som fulgte, ble det innført en rekke forbedringer på utstyr og fangstmetoder, og i dag er avlivingen i den norske vågehvalfangsten den mest kontrollerte og best registrerte avlivningsmetode for noe viltlevende dyr i verden.

(kilde: Eksportutvalget for fisk)

Fiskebåtrederiet Kato AS

Fiskebåtrederiet Kato AS er et familieeid fiskebåtrederi, som holder til på Myklebust i Sandøy kommune. Det ble startet opp i 1912 av Kristoffer Myklebust, som var bestefar til dagens eiere.

De første årene var han en såkalt «fiskarbonde», dvs. at han drev kombinert fiske og gårdsbruk. Slik var det frem til 1930, men fra da var fiskeri hovedgeskjeften. På den tiden hadde også sønnene Asbjørn og Oddmund tatt del i driften av båten M/B Odd.

Fangsten etter vågehval slik vi kjenner den i dag startet lags norskekysten på midten av 1920-tallet, og vokste fort utover i 1930-tallet fram til 1950.

M/B Odd ble bygd om i 1936 og skiftet samtidig navn til M/B Kato. I 1938 startet de opp med hvalfangst. De har siden da drevet fangst på vågehval, med unntak av krigsårene 1940-45. Da ble konsesjonslovene for fangst på storhval opphevet. Denne perioden det ble også drevet fangst på storhval som finnhval og seihval. Før 2. verdenskrig drev de hvalfangst langs norskekysten, men etter krigen ble fangsten flyttet til områdene ved Bjørnøya og Svalbard. Der var de på hvalfangst hvert år frem til 1951, men da var den totale fangsten så stor at det bl.a ble problemer med å få omsatt kjøttet til en lønnsom pris. Derfor valgte de å starte med torskefiske, og dette ble starten med å utvikle småtråling. Oddmund ble en pioner på det området.

I 1957 bygde de en ny «Kato» i stål, og denne tok dagens eiere, Karsten, Ole Mindor og Dag Narve, over driften av i 1965. De dannet da Partsrederiet Kato ANS, som i 2011 endret navn til Fiskebåtrederiet Kato AS.

Distribusjon og salg av hvalkjøtt til forbruker startet i 1920 og vokste fort utover 30-tallet og hadde sin topp under 2. verdenskrig. Kontroll, hygiene og krav til kvalitet fram til forbruker var ikke prioritert rundt den tiden, men hvalkjøtt var likevel vanlig i de fleste hjem fram til midten på 1970 tallet.

Grunnet manglende fokus på produksjon, pakking og oppbevaring av kjøtt etter fangst er det fortsatt mange i dag som forbinder hvalkjøtt med transmak. I dag er det strenge krav til kontroll, produksjon og pakking, hvilket gjør at en sikrer god kvalitet på kjøttet. Ved å renskjære og holde kjøttet vakuumpakket hindrer en at kjøttets overflate oksiderer og gir kjøttet den uønskede transmaken.

Kato startet opp vågehvalfangsten igjen i 1967, og nå foregikk fangsten ved Vest-Grønland. På begynnelsen av 70-tallet begynte de å produsere kjøttet om bord i båten, og med dette kom også behovet for en båt som var mer egnet for produksjon om bord. En ny «Kato» ble kjøpt i 1973, og dette er den samme båten som brødrene driver i dag. Når de nå produserte kjøttet selv, valgte de å eksportere spekket og deler av kjøttet til Japan. Dette gav grunnlaget for stiftelsen av Myklebust Trading AS i 1978, som dag heter Myklebust Hvalprodukter AS.

Fangsten ved Grønland pågikk frem til i 1986, da det ble innført fangststopp. Norge reserverte seg mot dette vedtaket fordi det ikke var basert på råd fra vitenskaps-komiteen i WC, og valgte å innføre stopp i norsk hvalfangst fra 1987. Denne stoppen varte frem til 1992. Da tillot norske myndigheter hvalfangst igjen, men Myklebust og Kato var avventende.

Brødrene valgte imidlertid å starte opp igjen med hvalfangsten i 1998, og har siden jobbet målbevisst for å bygge opp igjen omdømmet til næringen og hvalkjøttet.

Myklebust ligger i front i næringen, og har utviklet en egen kvalitetsstandard, «Kvalitetshval fra Norskehavet», med krav ut over bransjestandarden.

M/S Kato driver hvalfangst i sommerhalvåret, og i vinterhalvåret foregår fiske etter konvensjonell hvitfisk. I hvalsesongen er 7-9 mann sysselsatt ombord, mens det resten av året er 10-13 mann i aktivitet.