Jakten
Fangst av vågehval er en slags snikjakt. Det hele foregår i et rolig tempo. Hvalfangerne venter på at hvalen skal komme på skuddhold, eller manøvrerer båten mot det stedet hvor den ventes å komme til overflaten neste gang.
Skifter hvalen kurs, siger båten etter. Det brukes ikke sonar eller lignende instrumenter, da dette skremmer hvalen. Det skal et trenet øye til for å oppdage vågehvalen. Norge hele tiden vært en drivkraft og foregangsland for å utvikle fangst- og avlivingsmetodene. Resultatene viser at de metodene som brukes i den norske vågehvalfangsten i dag er langt bedre enn de metodene som brukes i annen storviltjakt.
De fleste dyrene vil normalt vil miste bevisstheten eller dø momentant. Vel 10 prosent av dyrene overlever imidlertid det første skuddet og må avlives med omskudd eller med rifleskudd mot hjernen. Det arbeides hele tiden med å redusere denne prosenten. Resultatene innebærer en klar forbedring fra fangsten med kaldharpun, der det var under 20 prosent av dyrene som døde raskt.
Se også videoen over for mer om dette temaet.
Historikk
Vågehvalfangsten langs norskekysten er eldgammel. Hvalfangsten er nevnt i skriftlige kilder allerede på 800-tallet, og fangst av vågehval med harpuner var vanlig på 1200-tallet.
En helt spesiell form for vågehvalfangst, som ikke synes å være beskrevet fra andre kanter av verden, foregikk enkelte steder på Vestlandet. Der ble vågehval stengt inne i våger (viker) og drept ved hjelp av bakterieinfiserte piler. Denne fangsten foregikk helt fram til vårt århundre.
Motoriseringen av fiskeflåten på 1920-tallet ga støtet til den moderne vågehvalfangsten. Da ble små fiskebåter rigget med harpunkanon i baugen. Etter hvert rigget en også til utstyr slik at hvalen kunne trekkes inn på tvers av dekket og deles opp der. Kjøtt og spekk ble lagret på is i lasterommet.
Det ble innført krav til konsesjon i 1938, og på 50-tallet ble det innført andre restriksjoner, som maksimumsfangst per båt etc. Det kom også bestemmelser om at lisenshaverne skulle være fiskere som eide båtene, og selv deltok i fangsten. I 1976 ble det innført årlige maksimalkvoter.
Fram til 1984 ble det brukt harpuner uten sprengstoff (kaldharpun) i vågehvalfangsten. Men fra 1984 ble det innført sprengharpuner med pentritt. Disse var utviklet etter initiativ av norske myndigheter. Samtidig ble kaldharpunen forbudt. I årene som fulgte, ble det innført en rekke forbedringer på utstyr og fangstmetoder, og i dag er avlivingen i den norske vågehvalfangsten den mest kontrollerte og best registrerte avlivningsmetode for noe viltlevende dyr i verden.
(kilde: Eksportutvalget for fisk)